MalinThorseth

Nå har jeg skrevet ferdig novellen, det ble altså 5 og en halv side med tekst, så det ble ganske mye. Men jeg legger det ut her fordi siden dere ville det :)

SKJULT VIRKELIGHET

Solen skinte gjennom vinduet hennes. Det brant på det kalde kinnet. Hun åpnet forsiktig de utslitte øynene og kikket forsiktig ut. Det var over, kampen ute var over. Hun trakk forsiktig på smilebåndet. ?en ny dag. Håper jeg klarer meg bra.? Hun reiste seg opp og tråkket på det varme, gule gulv teppet. Det varmet så godt, så godt som solen. Hun pustet dypt inn og reiste seg. Det første hun tenkte når hun så seg i speilet var ? sku ønskt jeg slapp dette.? Hun åpnet den nederste skuffen i den brune kommoden og tok fram noe som lignet på en maske. Det var hud. Hun tok det forsiktig opp. En liten tåre rant ned det bleke ansiktet hennes, hun tørket den raskt vekk. Satt seg ned på stolen som hun pleide og begynte med det daglige gjøremålet.

Ute var det frisk luft, hun tok et godt åndedrag, så på den vakre solen før hun begynte å gå til jobben. En ganske så kjekk gutt kom gående imot henne. Høy, mørk, gyllen hud og brune øyne, veltrent kropp. Han smilte til henne, hun rødmet og smilte tilbake. Da hun passerte han gikk det mange tanker igjennom hodet hennes, ?skal jeg snu meg? Ser han på meg?? Hun snudde seg, han snudde seg også, og vinket. Solen varmet bare mer og mer på de rosa kinnene hennes. Hun kjente hvor glad hun ble, en glede hun ikke hadde kjent på lenge kom tilbake. Hun vinket forsiktig tilbake. Selv om de gikk hver sin vei, følte hun at han hadde gjort dagen hennes perfekt.

Alle spurte henne om hvor hun hadde vært i helgen. Hun kom med den ene unnskyldningen etter den andre. ?Kan ikke jeg komme over til deg da neste helg da Leah? Hadde vært koselig og bare vært sammen.? Hun måtte komme på en unnskyldning så raskt som mulig. ?Jeg skal dessverre bort i helgen. Skal besøke min søster i Trondheim?. ?Åja, viste ikke du hadde en søster.? Hun smilte litt forsiktig, sa ikke mer. De kunne bare tro hva de ville, hun brydde seg ikke.

Hun satt med det svarte skrivebordet sitt, bare skrev og skrev. Det var jobben hennes. Hun var forfatter. Hun smilte. Hun tenkte på den kjekke gutten hun møtte på vei til jobb. Hun gjemte seg vekk i drømmeverden en stund. Det var godt. Hun var glad, hun har ikke kjent denne gleden på så mange år. Alt kom til å bli bra nå, tenkte hun forsiktig. Uten å ha for store forventinger.
?Så pen du var i dag Leah. Har du gjort noe nytt?? Hun svarte ikke. Det var noe som ikke stemte, hun var helt borte. I Leahs tanker derimot kom der plutselig en kråke som begynte å bable i vei. Hun ble forvirret og våknet. Der sto Ivar og så bekymret ut. Hun smilte litt, han så litt komisk ut. ?Unnskyld, hva sa du? Var litt i min egen verden bare.? Han så lettet ut. Så ut som han brydde seg om henne. Hun rynket litt i pannen. ?Jeg lurte bare på om du hadde gjort noe nytt? Du var så ufattelig pen.? Hun rødmet litt, og smilte. Selv om det ikke viste på utsiden at hun hadde rosa kinn, spilte det ingen rolle, hun følte seg bra på innsiden nå.

?Nei, jeg har bare prøvd den nye røde leppestiften jeg kjøpte i helgen. Den matcher den røde toppen min.? Og det gjorde den også. Hun hadde også svart kort skjørt, svart strømpebukse og svarte høye støvletter. Håret hennes var langt, og mørkt. Hun hadde mye sminke på, så man ikke skulle se hvor sliten hun egentlig var. Alle problemene hennes var borte for en liten stund.

Hun var på vei hjem. Det begynte å bli kaldt igjen nå. Hun dro på seg den varme, blå kåpen sin. Det hadde begynt og snø så vidt. Hun så opp på himmelen. Kinnet hennes ble plutselig veldig vått. Hun begynte å gråte, mye. Øynene hennes var helt røde. Hun ville ikke hjem. Hun gikk så sakte hun kunne. Hun hadde ingen annen plass å dra. Det begynte å bli mørkt igjen, hun var hjemme snart nå. Hun sto en stund utenfor den store døren til leiligheten. Hun ville ikke inn. Hun måtte. Hun tok fram den grå lille nøkkelen og presset den inn nøkkelhullet. Klikk. Det var åpent. Hun var nervøs, for hun viste hva som ventet henne. Hun gikk inn. Inne møtte hun et mørkt rom. Hun tok av seg den varme kåpen, og de svarte skoene. Gulvet var veldig kaldt. Hun trippet forsiktig inn på soverommet, skrudde på lyset og gikk bort til skuffen sin. Der fant hun noen tjukke sokker. Hun gikk forsiktig inn på badet og kikket seg i speilet. Hun var vakker nå, utrolig vakker. Huden hennes begynte og falle av. Hun kunne bare ha det på i 6 timer. Hun begynte å gråte. Limen gjorde vondt mot den såre huden under. Hun rev forsiktig i kantene. Huden ble forsiktig fjernet og lagt i vasken. Hun måtte vaske den godt til neste dag.

Det store, hvite arret i ansiktet hennes kom fram som et sjokk. Hun følte seg ikke vakker lenger. Tårene fra de våte øynene begynte og komme ganske fort. Hun klarte ikke stoppe. Hun kikket forsiktig på den hvite kommoden som stod på badet. Hun lukket øynene. ?jeg vil ikke, jeg vil ikke.? Da hun åpnet øynene igjen, var hun allerede borte med skuffen, og hadde åpnet den. Hånden hennes rakte seg mot en gjenstand. En ond gjenstand. Nålen var blank, og lang. Inn i beholderen på nålen var det en gjennomsiktig veske. Nålen tredde forsiktig inn i hånden, i den blå uskyldige blodåren. Hun falt om, lett på gulvet. Det var kaldt. Hun ble borte. Det var en utrolig god følelse. Hun begynte å smile. Alt var perfekt nå. Ingen bekymringer, og alt det negative var borte. Nålen stod ut av den bleke huden hennes, som fort ble veldig kald. På innsiden var hun varm, og hun hadde det bra. Hun danset på rosene, i varme sommervarmen. Hun og søsteren Thea var lykkelige den gang. Hun smilte til Thea, Thea smilte tilbake. Det var så virkelig.

Et par timer hadde gått, og hun våket forsiktig. Virkeligheten var tilbake. Hun tok tak i den hvite kommoden og kom seg på bena. Hun var ikke stødig. Hun klarte heller ikke å se skikkelig. Alt var tåkete fortsatt. Den gode følelsen var nesten borte.
Hun sjanglet bort til den store sofaen, målet var og komme dit uten og falle. Hun la seg forsiktig ned, dro på seg pleddet og lå og så i taket. Hun ble mer og mer ulykkelig. Til slutt var smilet helt borte. Hun kikket på bildet som stod på stuebordet. Hun fikk frysninger og ble helt kald. Det var bilde av henne og søsteren. ?Jeg beklager Thea, ønsker at jeg kunne gjort ting annerledes.? Hun begynte å gråte igjen. Det var ikke rettferdig. Hun begynte å tenke tilbake, på det grusomme som skjedde. Frysningene krøp ned gjennom den bleke ryggraden. Hårene reiste seg raskt.

Kjæresten til Leah var på besøk. Han var veldig pen, høy og lys med blå øyner. Pen som en prins. Alle jenters drøm. Han hadde den lange, blanke, spisse gjenstanden i hånden. Han ville stikke den inn i den blå blodåren som lyste opp hele det mørke rommet. I blodåren til lille Leah. Hun var bare 18år den gang. ?Kan ikke du prøve da? Gjør det for meg, plis? Du kommer ikke til å angre.? Han smilte til henne, det var et ondt smil, smilet til djevelen. Hun så ikke det onde smilet, hun så bare den pene gutten som hun var forelsket i. ?Det kan da ikke vær så gale? tenkte hun. ?Jeg kan da prøve en gang.? Han smilte enda mer. Han tok den bleke lille hånden hennes, og presset den gjennomsiktige vesken inn i huden, inn i det rene blodet. Hun kjente hun ble lykkelig, hun ville ikke stoppe og smile.
Noen kom, hun hørte døren smelle. ?Hei, jeg er hjemme.? Hørte hun en glad, tynn stemme si. Hun fikk panikk på innsiden, men kunne ikke røre seg. Viste ikke hva hun skulle gjør. Eneste hun kunne gjøre var å smile og lukke øynene. Ola, som var Leahs kjæreste, gikk raskt mot gangen. ?Ikke rør deg Leah.? Det kunne hun ikke heller. Hun var lykkelig der hun var. Hun hørte noe brøling i det fjerne. Thea kom springende mot Leah. Ristet raskt i henne. Hun ville ikke røre seg. ?Hva faen har du gjort!?? Thea brølte til Ola. ?Hun ville absolutt prøve. Uansett har du ingenting med dette å gjøre!?. ?Hun er søsteren min din idiot! Jeg ringer politiet!?. Ola tok raskt tak i Thea og holdt henne fast. Han brølte til henne. Leah likte ikke dette, hun prøvde å røyse seg for og hjelpe Thea.       Men hun maktet det ikke, hun kunne så vidt føle sine egne ben. Thea lå på bakken nå, Ola på toppen. Hånden hans beveget seg raskt. Opp og ned, opp og ned. Thea beveget seg ikke lenger. Noe mørkt og rødt spredte seg ut over stue gulvet. Det var vått. Leah fikk panikk. ?Hva faen har du gjort? Thea?!?. Ola rygget unna, og slapp henne fram. Thea lå der, full av blod. ?NEEI!?. Hun begynte å hyle og gråte. Hun la hodet sitt i brystet på Thea. Thea begynte å bli veldig kald. Leah snudde seg mot Ola. Hun var sint nå, ikke lykkelig lenger. Hun kunne ikke styre seg, hun viste ikke hva hun skulle gjør. Hun hadde ikke kontroll i det hele tatt. Ola kom sakte mot henne. ?Du så ingenting Leah, ingenting. Du er bare en liten dum jente som doper deg ned.? Hun bablet noe uforståelig. Hun så han så vidt, alt var så uklart. Ola tok tak i Leah, hardt. Hun kjente noen dunket i henne, ingen smerter, bare mange dunk, over alt på kroppen. Smerten kom raskt etterpå. Hun krøp seg sammen. Hun kunne ikke forsvare seg.

Hun så ned på den blodige hånden hans, noe spist, langt og tjukt kom fram. Det drypte blod. Hun prøvde å hyle, men det gikk ikke. Stemmen hennes klarte det ikke. Ola løftet hånden opp og kom mot henne. ?Du så ingenting.? Hun hylte igjen, høyere denne gang. Stemmen kom raskt fram igjen, hun hylte høyt, virkelig høyt nå. Ola fikk panikk. Han tok den skarpe kniven som var full i blod og siktet på Leah. Han traff. Hun begynte og kjenne sterke smerter i ansiktet. Hun tok den bleke, tynne hånden sin og førte de over ansiktet. Hånden hennes var rød. Hun begynte å hyle, hyle av smerte. Ola hadde forsvunnet. Noen hadde komt inn døren. Det var Truls, naboen. Han kom springenes mot henne og fikk sjokk når han så Leah. Øyet hennes var skjevt, en lang, mørk, tjukk strek ned gjennom hele ansiktet på ene siden var tydelig. Hun hylte og hylte. Hun besvimte, der var alt for mye blod. Hun taklet ikke blod. Leah ble ført til sykehuset, Thea til likhuset og Ola til fengselet.

Leah, begynte og gråte nå, gjemte seg under det svarte, varme teppet i sofaen. Hun sjanglet forsiktig ut av sofaen, trippet på de kalde gulvet, ut på det mørke badet og åpnet den hvite skuffen igjen. Hun tok ut den lange spisse nålen med den gjennomsiktige vesken i. ?Vi sees snart igjen Thea.? Hun smilte litt igjen. Leah tok den lange spissen og presset den i huden igjen. Hun tok mye nå, for mye. Hun tok alt. Hun sjanglet forsiktig bort til sofaen igjen, hun måtte holde seg fast i vegge for og ikke falle. ?Det virker raskere og sterkere denne gangen.? Det var godt, det var utrolig godt. Hun traff sofaen og krøp under det svarte varme teppet. Hun fant roen. Thea og Leah danset sammen nå, og ingen trengte og forlate hverandre. Hun var lykkelig nå. Virkelig lykkelig.


Hvordan likte dere den? om dere orket og lese hele. Gi meg tilbakemelding! TAKK :)

Hei!
Jeg har skreve en begynnelse på en novelle jeg gjerne vil dele. Jeg ble ganske fornøyd med den. Er sikkert mye skrivefeil osv. Men det er bare en begynnelse, jeg har ikke avsluttet den enda. Om dere har ideer til fortsettelse tar jeg gjerne imot :)

Hun kikker seg i speilet for første gang på mange dager. ?Har jeg gått ute sånn blant folk?? hun sukket. Dugget fra pusten hennes dekket deler av ansiktet i speilet, den delen av ansiktet som var annerledes. Hun smilte forsiktig, til dugget forsvant fra speilet. Hun gikk sakte inn mot den kalde, grå stuen sin. Hun hadde bare undertøy på, og hun var både spinkel og blek. Merkene på kroppen virket mye sterkere nå. Hun ble litt fasinert mens hun strøk seg sakte over de blå, gule og røde fargene på huden. Ute hadde det regnet hele dagen. Regndråpene braste raskt mot det kalde vinduet, og hun så trærne danset raskt, som en morderisk djevel. Hårene reiste seg ned gjennom ryggraden. Hun kjente at noen stirret henne i nakken, sint. Hun snudde seg brått rundt. Den lille brune apen satt så forsiktig på bokhyllen og så på henne, som et menneske skulle gjort det. ?Begynner jeg og bli paranoid?? tenkte hun forsiktig. Pusten begynte å gå raskere og raskere. Så raskt som et illsint tog. Kulden krøp nærmere innpå. Plutselig frøs hun som om et vindu skulle stått åpent og sluppet den sinte vinden inn. Hun trippet forsiktig over det kalde gulvet med sine bleke små tær, bort til sofaen. Hun gjemte det rufsete håret og det slitne ansiktet og krøp seg sammen under det varme, svarte pleddet.



Hva synes du? Kan du hjelpe meg videre? :)

Har du noen gang, langt og seget bak en trailer som sliter med og komme seg opp fjellet? Jeg har, mange ganger! Er så kjekt når de gir tegn når jeg kan kjøre forbi :) 
Men dette var ikke så interessant. Jeg sitter vertfall på skolen og har matte nå, og kom tilfeldigvis på trailersjåføren som var så snill og slapp meg forbi når det var klart. Jeg fikk en kommentar om jeg kan blogge om noe annet enn ølløv, ja kan jo det. men livet mitt er ikke så interessant at det er så mye og skrive om alltid. 

Jeg kan komme med noe musikk senere idag om dette er ønskelig?

Heisann :) 



Beklager at jeg ikke har svart på kommentarene for innlegget ølløv år!! Jeg la ut det innlegget i full fustrasjon og full hast, så har egentlig ikke sett at jeg har fått så mange kommentarer, så det beklager jeg.
Hørte også at jeg hadde kommet på topplisten pga dette innlegget, så  det var værtfall sykt kult :) 
Jeg vil  gjerne sette meg ned og svare alle kommentarene,men jeg fikk så mange at jeg vet ikke om jeg rekker over alle, men skal prøve :)

Jeg  vil bare si at det var veldig mange som var enige med meg, og det var godt de skreiv mye. Jeg har faktisk lest alle kommentarene. 

Så  må jeg bare si at når dere begynner og si jeg er feit.. såå gir det ingen mening. Er det underholdende og gøy og si folk er feit? eller stygg? si hva dere vil, er ikke mye vits men om det gleder dere så fortsett ;)

Jeg fikk værtfall mye inspirasjon av og blogge nå, takket være dere !

Jeg håper dere kommer til og fortsette og lese bloggen min, kommer til og komme med så mye innlegg så ofte jeg kan :)
Kan også komme med musikk om det er ønskelig !

<3

Hei.
Alle, alle sitter og mobber den lille jenta som er ti år. Hun blir foresten eleve snart. Jeg synes det er sykt dårlig gjort og sitte og le og le bare fordi hun hadde en blogg, som de fleste andre også har. Hun er bare en liten jente, et lite barn. Hun har slettet bloggen fordi hun ble mobbet, men folk har vært så frekk at de har lagt ut videobloggene hennes på youtube. Jeg mener dette er en katastrofe. Å sitte og se på at folk sitter og ler av en jente som er bare et barn.

Er greit nok at hun gjør mange rare å morsome ting, men hun er bare 10år!! Hva gjorde du når du var 10år? samme som du gjør nå? tror ikke det.
Jeg synes det er unødvendig og sitte og le og le fordi hun er feit? hvor faen kom det inn i bildet? skal man sitte og mobbe en liten jente på 10år nå da? som at det ikke er nok mobbing i verden.
Jeg vet jævlig godt hvordan det er og bli mobbet, og ikke ha det bra i barndommen. For og si det enkelt så er jeg snart 20år, og sliter fortsatt med dette.
Dere kan sikkert begynne og mobbe meg også eller skrive stygge kommentarer, gjør hva dere vil. Jeg lar meg ikke trykkes ned pga usaklige ord.

Ser sikkert ut som jeg er utrolig forbannet, og det er jeg også. Når man sitter og mobber en liten jente, fordi hun er overvektig eller sminker seg for mye eller er rar på håre.. da burde man sette seg ned og tenke litt på hva du vil oppnå med dette. Føler du deg bedre når du mobber andre, når du mobber et barn? Se deg selv i speilet en gang til, og si hva du ser. Håper værtfall du skjønner hva som er galt opp i hodet før det er for sent, for du må slite jævlig mye om dette er hva du bruker dagene på, og om at en liten jente er "feit" er underholdende for deg.   
Så om du vil sitte og mobbe et lite uskyldig barn så søk på Ølløv år på youtube. Håper du føler deg jævlig bra etterpå. Tenk litt på hva du gjør og hva du sir. Husk, hun er bare et barn. Er du voksen eller et barn du og?
Voksne mennesker sitter ikke og mobber og sir stygge ting om en liten jente. Du kommer ikke langt i livet om det er sånn du oppfører deg. Stakkars jente, tenk om dette var deg. Du tenker sikkert når jeg sir dette at "Jeg hadde ikke lagt ut videonblogger av meg selv om jeg var så jævlig tjukk og dom i hode".
Neivell, er greit nok det. Men bare fordi hun ville blogge som andre, og ville vise hvordan livet hennes var og hva hun gjør på gjør ikke det riktig og straffe henne. Da er det mange andre blogger dere burde le av også. 

Håper dere har god selvfølelse og klarer og leve med at dere har gitt dårlig selvtilitt til en liten jente, good work! Om du da klarer det, er du ikke mye menneske. 

Ha en fortsatt fin dag.